Hvordan forholder man seg til et materiale som leire?
For keramiker Nina Andrea Standerholen er dette ikke bare et teknisk spørsmål, men en dialog – en prosess hvor materialet selv gir svarene, og hvor både teknikker og begrensninger utfordres og utforskes. Hun beskriver dette som en kontinuerlig samtale, hvor hun stiller spørsmål om hva som er mulig, og leiren til slutt gir henne fasiten.
Nina A. Standerholen (f. 1981) er en selvlært keramiker med en akademisk bakgrunn innen pedagogikk og pedagogisk filosofi. Denne bakgrunnen påvirker hennes tilnærming til leire – en grunnleggende forståelse av at både mennesker og materialer har historier som er verdt å lytte til. Gjennom sitt arbeid har hun lært at leire er et materiale med uendelige muligheter, så lenge man tar seg tid til å forstå dets egenskaper og tilpasser sine metoder deretter. Dette krever tålmodighet, nysgjerrighet og en vilje til å investere tid – noe hun også verdsetter i relasjonene til menneskene rundt seg.
Historier i lagene
For Standerholen er det de små detaljene og uforutsette sporene som gjør keramikk så fascinerende. Hvert arbeid bærer preg av hennes eksperimentelle prosess, hvor materialenes egenart og deres samspill former det endelige uttrykket. Hennes arbeidsmetode er basert på å la hver beslutning påvirke den neste – sporene som blir igjen i én fase av prosessen danner grunnlaget for videre utvikling.
Denne tilnærmingen resulterer i keramiske objekter som bærer med seg en følelse av tid og sted. Overflatenes tekstur, struktur og lag speiler mikrolandskap man kan finne i naturen – på trestammer, steiner, lav eller tørre elveleier. Gjennom bruk av lokale materialer som elvesand, jernmalm og blåleire skaper hun objekter som er dypt forankret til sitt opprinnelsessted.
Mellom natur og menneske
Standerholens arbeider balanserer i skjæringspunktet mellom natur og sivilisasjon. Formene hun skaper, er velprøvde og kjente fra brukskeramikkens historie – objekter som tilsynelatende har en funksjon. Men overflatene forteller en annen historie. Her finner man lag på lag med materialer, ofte tilfeldig sammensatt, som forsøker å imitere geologiske prosesser og skape en følelse av landskap.
Ved første øyekast er det tydelig at arbeidene er menneskeskapte, med spor etter hender, verktøy og stempler. Men ser man nærmere, trer de naturlige mønstrene og teksturene frem, og de menneskelige sporene trer i bakgrunnen. Resultatet er en unik kontrast – objektene beveger seg mellom naturens kaos og sivilisasjonens orden, uten at det er helt klart hvor de hører hjemme.
En invitasjon til refleksjon
Gjennom sin kunst inviterer Nina Andrea Standerholen oss til å reflektere over forholdet mellom menneske og materiale, natur og kultur. Hennes arbeider minner oss på at både mennesker og materialer har historier å fortelle – historier som kan komme frem gjennom tålmodighet, nysgjerrighet og en åpenhet for prosessen. I hennes hender blir leiren til et medium som binder oss til både landskapet rundt oss og historiene som ligger begravd i det.
Standerholen viser at keramikk kan være langt mer enn funksjonelle gjenstander – det kan være en samtale, en utforskning og en invitasjon til å se verden på nye måter. Hennes arbeider speiler ikke bare hennes tekniske dyktighet, men også hennes dype respekt for materialene og stedene som har formet dem.